mandag 15. februar 2010

Det begynte stille
En novelle av Marianne Hermansen

Det begynte stille, så ble det verre. Uutholdelig og tåkete var bare fornavnet, men så var det likevel ganske klart. Han skjønte det ikke. Skjønte ikke hva han hadde å gjøre der eller hvorfor alt var som det var og forandret seg hele tiden. Han sjanglet, følte seg utsatt og forvirret, så ble alt svart. Han vred seg i smerte, og stønnet.
– Neei! Ikke faen!
Han måtte ikke falle, måtte holde seg oppe, men smerten rev i ham og trakk ham nedover. Han ville oppsøke den, strekke seg mot smerten som en plante mot solen. Han visste at det var galt, men hva gjorde vel det nå? Det var en deilig følelse det å leke på kanten, kanten av et stup, nei, ikke et stup, grensen. Hvilken grense, det visste han ikke. Men det var deilig. Plutselig ble han revet vekk for så å befinne seg i en kjeller, eller kanskje mer som… en celle? Det var mange rundt ham, og alle sammen så på ham med et blikk som sa:
– Jeg vet hvem du er. Jeg vet hva du driver med. Jeg vet hvordan du er …
Rommet snurret rundt ham. Han overga seg, forberedt på å kjenne det kalde gulvet mot kinnet. Da han trodde han skulle falle, sto han igjen. Han klarte ikke å stå lenger, men måtte. Knærne hans strittet imot, protesterte. Kroppen hans ville kjenne bakken under seg. Han var fortvilet, orket ikke mer, ville falle sammen, han hatet dette!
– Bare la meg… Vær så snill…

Marius våknet svett, sliten og fortvilet. Han kjente suget. Han hatet den drømmen! Den vekket forskjellige følelser i ham fordi den på godt og vondt minnet om rusen. Den samme drømmen hadde oppsøkt ham i to år. Eller kanskje han hadde oppsøkt den? Det var han ikke sikker på. Det var for så vidt logisk, tenkte han – det var nesten tre år siden han hadde forlatt virkeligheten, sluttet seg til ”The Dark side”. Han likte å kalle det for det. Det gjorde det hele litt humoristisk, og det var det han likte – å gjøre livet humoristisk. Marius var 18 år, snart 19 og ga blaffen i skolen. Han hadde droppet inn og ut jevnt i de siste to årene. Han var ikke sikker på hvilken klasse på trinnet han gikk i engang, eller om de andre klarte å holde de russekledde kroppene sine i ro lenge nok til å klare å se for seg hvordan Marius én gang så ut. Før dopet fikk ham til å innta en annen form – både på innsiden og utsiden.

Han sto opp fra senga, gikk rett i dusjen og falt sakte ned på gulvet under dusjstrålen. Han satt der en stund mens vannet løp nedover i høyt tempo. Marius la hodet bakover, åpnet øynene og lot vannet skylle over hele kroppen. Han skulle ønske regnet av lunkne dråper kunne skylle vekk rusen som stadig så ut til å sitte igjen i kroppen hans, mens kroppen likevel ville ha mer. Han skjønte seg ikke på den. Vannet var blitt litt kaldere.

Foreldre? Nei, Marius hadde ingen foreldre. Det vil si han hadde det, men de var ikke foreldre for ham. De hadde sine egne problemer både sammen og hver for seg. De hadde sluttet å bry seg; gitt opp, liksom. Marius prøvde å overbevise seg selv om at de hadde rett til det, så mye som moren hadde grått, og så mye som faren hadde kjeftet og ropt. Om de ikke hadde noen moralsk eller prinsipiell slags rett til å gjøre det de gjorde – han hadde aldri vært så god på ”vanskelige” begreper – hva skulle han tenke da? Teorien funket for ham og sannsynligvis alle andre. Innerst inne visste han at ”retten” alle tilegnet foreldrene, ikke var noen rett i det hele tatt, men en dårlig unnskyldning for å lette samvittigheten. Begge hadde prøvd å forstå seg på ham og nå gjennom til ham, men Marius hatet å slippe folk for tett innpå. Særlig når det gjaldt folk som trodde de kjente ham, når de egentlig ikke hadde peiling. Som om man kjenner en person bare fordi man vet personens etternavn og hva slags klær personen går i. Å være nykter var noe han også hadde begynt å hate. Likte ikke å møte folk uten å ha tatt noe først. Tanken på at de skulle få se han ”naken”, var ikke fristende. Uten amfetamin hadde han så lite selvtillit at det til tider var skremmende. Uten hasj var han ingenting. Noen hadde tatt tak i masken hans og røsket den vekk uten at han hadde fått noen advarsel eller var forberedt.
– De har ikke et clue, de tror de er så jævlig verdensvante, sa han høyt til seg selv.

Mens han satt foroverbøyd under vannstrålen, husket han tilbake til en ”dagen derpå”. Moren hadde stått foran komfyren og stekt egg og bacon, som en eller annen perfekt husmor. Han husket godt hvordan hun hadde knyttet det rutete forkledet; som om hun var med i en dårlig TV-reklame, når det i virkeligheten manglet både to og tre familiemedlemmer for å gjøre reklamen perfekt. At Marius var kommet inn, gjorde ikke scenen bedre. Hun hadde snudd seg så vidt da Marius kom inn.
– Skal du ikke ha frokost?
– Er ikke sulten, hadde han svart avvisende.
– Nei vel, greit, hadde moren svart i en gjør-som-du-vil-tone som ble avsluttet med et sukk.
– Du spiser jo aldri lenger, Marius … Vi er redde for deg, pappaen din og jeg. Når du er ute og ikke kommer hjem før sent om morgenen, da er tanken på at du har tatt overdose, det første som slår oss.
– Mamma, vær så snill, ikke nå, hadde Marius sagt avsluttende, men det hjalp ikke.
– Jeg drar på jobb. Har du tenkt deg innom skolen en tur, da? hadde hun spurt i en sarkastisk tone.
Han hatet at hun liksom skulle late som om hun brydde seg. Dessuten var farens bekymring det mest falske argumentet hun pleide å komme med, hadde Marius tenkt. Det som ikke hadde gått opp for ham før, var det første som slo ham da han hadde gått opp igjen. Moren hadde hatt den stramme lukten av herreparfyme og svette rundt seg som en slags billig aura. Hun var billig. Verre enn noen andre han kjente, og ingen lot han glemme det. Ikke omgivelsene rundt han, ikke gutta fra fotballen, ingen eller ingenting, men han blåste det vekk. Bestemte seg en siste gang for rett og slett å gi faen. Han bannet høyt og lo for seg selv. Nå hadde han i hvert fall grunn til å mistenke familien sin for å være høyst unormal.

Noen setninger gikk på repeat i hodet hans. Marius evaluerte episoden igjen og igjen. Vannet fortsatte å skylle over ham.
– Skyll alt vekk, jeg vil være en annen. Og uten forvarsel, nesten automatisk, sang han med lukkede øyne og panneluggen klistret til panna:
– Mama take this badge off me. I can't use it anymore. Men moren kunne ikke hjelpe ham, kunne ikke hjelpe seg selv engang.
Han satt der lenge, helt til varmtvannet var brukt opp, og kaldt vann strøk over ryggen hans. Han la ikke merke til at han frøs før han så gåsehuden på armen. Han reiste seg sakte og gjorde seg klar til å dra et sted. Hvor spilte ingen rolle, han måtte bare bort derfra.

Han likte å sette seg inn i andres situasjon og leve livet deres i tankene sine. Da slapp han å hanskes med sine egne tanker og drømmer. Han var på vei til den gamle, nedlagte stasjonen og gransket forbipasserende med egne liv og seg selv å tenke på. Ofte tenkte han på hvor deilig det ville vært om verden hadde utbyttbart personlighetssystem. Som Playstation-personer eller datadyr burde man ha muligheten til å bytte ut personlighet med jevne mellomrom -og kanskje utseendet. Den delen var han ikke sikker på. Stasjonen var stygg og gammel med tagging på veggene. Det var utallige synlige forsøk på å pusse den opp, men den var gitt opp. Likevel, på en litt bisarr måte, ga den ham en trygghet, en slags ro i kroppen. Forventningene var borte, han følte det som om han var blant likemenn. Bortsett fra at det ikke var noen menn der, bare noen signaturer som tydet på at noen smågutter av noen problembarn hadde hatt fritidsproblemer en søndags ettermiddag. Han plukket opp en hvit zip-lock-pose fra baklomma. Den var blitt hvit av pulveret, amfetamin. Han sniffet en rask stripe, og ristet hodet et par ganger. Marius var nærmest gitt opp han også. Det var vel der de to, stasjonen og han, følte de hadde noe til felles.
– Skjerp deg, fnøs han lavt til seg selv.
– Stå og sammenligne seg selv med en stasjon. Fy faen. Patetisk, mann. Rett og slett patetisk.
– Er det meg du prater til, eller? Marius kjente ikke igjen stemmen. Ekkoet overdøvet den siste klangen som ellers kunne fortelle noe om stemmen, og hans første instinkt var å løpe. Det var ikke rent få ganger han hadde gjort dopdealer på nettopp denne stasjonen, og at noen skulle være der uanmeldt, ga ham umiddelbart assosiasjoner til politi eller andre uvelkomne. Han skulle til å sette farten opp, men bestemte seg for å bli. Folk reagerte ofte med misnøye når han var i nærheten. Enten han en sjelden gang møtte opp på skolen, eller når han var dopet og var ”en skam for offentligheten og samfunnet”, men her ville han for faen være i fred! Gjemmes bort, skulle han visst. Han fnøs høyt og mumlet:
– Skal du bare drite i.
– Greit. Sorry at jeg spurte, da. Er bare ikke hver dag jeg møter andre her. -Ikke som står og prater med seg selv i hvert fall.
Hun kom ut fra et lite rom ved siden av trappen, et slags lagerrom. Det ble som oftest brukt til lagring av langt mindre harmløse ting enn stasjonsutstyr. Hun hadde kort hår og naive øyne, men et arr over det ene øyenbrynet brøt med resten av inntrykket.
– Ja …? What brings a guy like you to a place like this? You come here often? spurte jenta, som var i 19-årsalderen, på flytende amerikansk og med et ertende smil. Arret hoppet da hun satte opp et spørrende uttrykk.

Et annet sted, en annen tid.
Moren til Marius beskrev en gang sønnen sin som:
– Helt håpløst fortapt i en verden som er virkelig for ham, men som alle vet er helt upålitelig.
Kanskje hadde hun rett i det. Gata var en venn, rusen var en slags fallskjerm. Om dagen gikk rett vest og alt gikk på trynet, kunne han falle tilbake på- og stole på dopet. Men det var som regel omvendt: Dagen gikk rett vest fordi han ikke hadde fått i seg noe enda, og det var langt fra gratis. Han hadde brutt seg inn i en bil en gang, noe som holdt på å gå farlig galt; alarmen gikk av, folk stirret, men han hadde stukket av i tide. Han hadde brukt andre triks før, som å ringe på hos en tilfeldig person og spørre om å få låne telefonen til å ringe en taxi. Som regel lå lommebøker eller andre ting i nærheten av telefonen, og folk var ikke like opplagte midt på natten, dermed var det lett å få tak i verdier. En gang hadde han til og med funnet en pose med amfetamin i en skuff ved siden av telefonen. Det hadde reddet dagen hans.

– Og da sleit jeg noe inni granskauen, ikke sant, flirte hun fjortissaktig.
Marius hallusinerte, og Anja hadde plutselig sloknet. Han fortsatte å prate til henne for på en ubeskrivelig måte visste han at hun hørte det. Hadde det ikke vært for at det alltid var ekko i det gamle bygget, ville Marius trodd at Anja var en engel. Ekko, som han som regel hatet fordi det ga ellers pene stemmer et rustent inntrykk, ga Anjas stemme et enda tydeligere preg. Hun lyste opp når hun pratet, selv i pillerus. Selv i Marius sin pillerus. Hun hadde en myk måte å fortelle historier på, en myk måte å bevege seg på og en myk måte å berøre på. Selv om hun bare lot noen myke berøringer sitte på skulderen hans i noen sekunder, følte Marius det som om hver berøring ville sitte igjen for evig. Hver gang beveget hun han. De satt inntil en nedtagget vegg og hvilte ryggen mot en naken pornodame av slitent graffiti.

– Marius! Du er jo… hjemme tidlig i dag. Moren var tydeligvis overrasket og sur samtidig, men gikk rolig ned trappen som om ingenting var skjedd. En mann kom gående naken ut av soverommet hennes bak henne med en tent sigarett. Marius og Anja var på vei inn til rommet hans. Anja så forskrekket ut.
– Jeg går ut ifra at det der ikke var faren din, sa hun litt for høyt til at det hørtes naturlig ut og kremtet lavt.
– Bare … ikke bry deg. Det er sånn det er rundt her. Pappa er på ”sene møter”, og mamma ”jobber hjemme” når hun får lyst. Ikke si at du ikke skjønner hva som ligger bak?
– Selvfølgelig skjønner jeg det, Marius, jeg synes bare ikke det er okey. Du kan ikke bare godta det her? Familien din er jo helt... vill
Marius trakk på skuldrene og sa med mild, latterfull stemme:
– Jeg har jo deg, da …
– Du tror det du, ja. Og om du ikke har det …? Anja så på ham med et smil som var umulig å tolke på den ene eller den andre måten.

Anja var alltid ærlig og rett fram. Han elsket det. Hun var alt han hadde lyst til å være, men ikke torde. Alt han beundret, men ikke torde etterligne. Hun ruset seg ikke, sa hun. Hun ble visst ruset på livet og gadd ikke bruke kunstige hjelpemidler. Også hadde hun ham, og han var action i høye doser, pleide hun å si.
– Jeg kan stole på deg? Marius sin stemme var tilkjempet rolig. Mannen som sto liksom tilfeldig ved siden av ham, likte han ikke noe særlig.
– Selvfølgelig, sa mannen. Tror du ikke jeg er skvær eller?
Marius skottet nølende på ham fra siden. Mannen ventet litt. Det slitne ansiktet hans skiftet raskt uttrykk. Mannen fortsatte:
– Du! Nå må du ikke glemme hvem som trenger hvem her? Du skal bare holde kjeft. Han virket en smule nervøs til tross for det barske ytre han hadde satt opp. Marius sto nølende. Det gikk jo rykter, men …
De byttet penger og små plastposer i én rask bevegelse med vante håndtrykk for å dekke over. Travis ruslet fornøyd bortover den gamle stasjonsveien etterpå. Han så seg raskt over skulderen for å forsikre seg om at Marius gikk den veien han skulle. Den samme veien han alltid tok.
– Dophue, tenkte han og sukket. Jo, alle pengene var der. La det begynne …

Det begynte stille, så ble det verre. Uutholdelig og tåkete var bare fornavnet, men så var det likevel ganske klart. Marius skjønte det ikke. Skjønte ikke hva han hadde å gjøre der, eller hvorfor alt var som det var, og forandret seg hele tiden. Han sjanglet, følte seg utsatt og forvirret, så ble alt svart. Han vred seg i smerte, og stønnet.
– Neei! Ikke faen!
Han måtte ikke falle, måtte holde seg oppe, men smerten rev i ham og trakk ham nedover. Han ville oppsøke den, strekke seg mot smerten som en plante mot solen. Han visste at det var galt, men hva gjorde vel det nå? Det var en deilig følelse det å leke på kanten, kanten av et stup, nei, ikke et stup, grensen. Hvilken grense, det visste han ikke. Men det var deilig. Plutselig ble han revet vekk for så å befinne seg i en kjeller, eller kanskje mer som … en celle? Det var mange rundt ham, og alle så på ham med et blikk som sa:
– Jeg vet hvem du er. Jeg vet hva du driver med. Jeg vet hvordan du er …
Og så var det henne. Hun som alt kretset rundt. Men det var så innmari utydelig! Hun så raskt på ham og sa:
– Get real, Marius.
– Hendene på ryggen! De var ikke sene med å legge ham i bakken. Selv om han allerede var et sted mellom sittestilling og liggestilling, hev politiet ham mot det kalde gulvbelegget i stasjonshallen. Et sted i det fjerne kunne han skimte ei jente. Hun snudde seg mot ham og tidde, men blikket sa alt.
– De … de kan ikke. Ingen visste at jeg var her. Gutten lot omgivelsene dra han med seg.
Verden var pakket inn i fin bomull, men den var i ferd med å ryke rundt ham. Det var ikke like herlig lenger.
– Travis, han … han var den eneste som visste! Hva fa... hva gikk galt?
Jenta så på ham med milde, nesten naive øyne. Arret over det ene øyebrynet beveget seg sakte nedover. Øyebrynene krøket seg sammen, men håret danset like lett rundt hodet hennes og rammet det inn.
– Det måtte ta slutt! Det var tårer i øynene hennes. Han syntes i alle fall han så noe glimte til der inne som han aldri hadde sett før.
– Jeg skjønner ikke hva du prater om! Anja!
– Skjønner du det virkelig ikke?
Plutselig var hun som om han aldri hadde sett henne ordentlig før.
– Du. Du er ikke virkelig, sa han dystert. Han sa det aksepterende.
– Det ble for mye for deg, men du må takle det. Du kan ikke bare akseptere hele tiden! Ta tak i problemene, Marius. Og ikke med dop.
– Du er ikke sann! Han hylte det mot henne, spyttet, skrek at han hadde nok visst det hele tiden. At han aldri skulle ha stolt på henne. Hun ignorerte det han sa og fortsatte.
– Du trengte noen til å ta tak i det for deg. Derfor oppsøkte jeg deg. Eller; det var derfor du oppsøkte meg. Marius. En som kunne gjøre det for deg, med litt perspektiv.
Hun fulgte ham, eller; han fulgte henne. Det var ikke så godt å vite. Spilte det noen rolle egentlig?
– Men det, startet han.
– Det begynte så stille.
Rommet snurrer rundt ham. Han overgir seg, forberedt på å kjenne det kalde gulvet mot kinnet. Da han tror han skal falle, står han igjen. Han klarer ikke å stå lenger, men må. Knærne hans stritter imot, protesterer. Kroppen hans vil kjenne bakken under seg. Han er fortvilet, orker ikke mer, vil falle sammen, han hater det!
Bare la meg … Vær så snill …





















http://www.kongehuset.no/c27943/artikkel/vis.html?tid=28927

mandag 8. februar 2010

South Park er kanskje ikkje eit TV-program som når alle generasjonar, men med den episoden eg skal skrive om no, tør eg påstå at produsentane har teke tak i ein problemstilling som folk i alle aldersgruppar har ein meining om (og om ein ikkje har ein heilt klar meining, får ein seg i alle fall ein god latter eller ti, når ein ser denne episoden). "Grey Dawn" handlar nemleg om at staten Colorado tek inn alle pensjonistar sine køyrekort grunngjeve med ein serie dødsfall som følgje av trafikkulykker der eldre menneske var sjåførar. Det går likevel ikkje upåakta hen då pensjonistane forenar seg og inntar vegene som aldri før. Det gjer det lille samfunnet i South Park til eit villt eit, med ekstreme tilstandar og hendingar, samt stor frykt blant trafikantane i byen. Anbefalast på det sterkaste, om du er pensjonist (med eller utan køyrekort) eller ikkje.

http://www.southparkstudios.se/episodes/710/

søndag 7. februar 2010

Tilbakemelding

Ved bruk av responsgrupper er det flere problemstillinger som opptrer. En av dem er gruppesammensetningen. Hvem skal hver gruppe settes sammen av? De som har valgt samme oppgave? Folk som har valgt forskjellig oppgaver? De som er på likt faglig nivå? Eller de som er på vidt forskjellige nivå? Det er mange muligheter, men i min mening kun et par som i realiteten gir alle gruppemedlemmene like muligheter for utbytte. Er gruppen satt sammen av elever som har valgt samme oppgave og ligger på nogenlunde samme faglige nivå, er sjansene større for at et positivt utbytte vil komme alle gruppemedlemmene til rette. Suksessfaktoren ligger i evnen til å trekke andre opp, men samtidig selv bli dratt av noen foran i den faglige løypa. Hvordan man kan hjelpe noen som ligger foran en selv til å prestere bedre? -Alle er bedre enn noen på ett felt. Ved å utnytte at elevene har forskjellige "comfort zones" med hensyn til tekstproduksjon vil resultatet sannsynligvis bli bedre for hver enkelt. Det er i min mening den beste måten å bruke responsgrupper på - responsen kommer fra noen som ikke er redd for å bidra med sin kompetanse og tips i henhold til den, og som ikke er redd for å ta imot tilbakemelding og hjelp tilbake.

søndag 24. januar 2010

Modernisme
Wikipedia skriver om modernisme: "Modernisme betegner en mengde kulturelle bevegelser som fant sted i vesten mot slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Begrepet favner en rekke til dels svært radikale bevegelser innen kunst, arkitektur, musikk, litteratur og kunsthåndverk som vokste frem i denne perioden." Som vi kjenner av uttrykket moderne handler det med andre ord om å bryte med det etablerte - det er dette som er kjernen i modernistisk tankegang. Når man for eksempel snakker om moderne klær snakker man om klær som bryter med det klassiske, og innfører noe nytt. Det var slik modernismen fortonet seg innenfor kunsten og litteraturen også i nevnte tidsperiode.

Moderniteten handler imidlertid om da verden gjennomgikk en forandring fra de romantiske samfunn til det moderne. Moderniteten eller Det Moderne Prosjektet er betegnelsen på de nye idéene som for alvor slo igjennom på 1700-tallet, som bl.a. førte til Den Industrielle Revolusjon, la grunnlag for demokratiet og de to revolusjonene i henholdsvis 1776 og 1789.

Felles for begrepene er at de tar for seg den nevnte overgangen fra noe etablert til noe nytt og innovativt. Tanker om opplysning var sentrale i moderne tankegang, troen på fornuften og ikke minst på framskrittet. Modernismen tok imidlertid i perspektiv hvordan det var å leve i det moderne samfunnet, de dystre sidene ved livet og realiteten av samfunnet med skyggesidene og ulempene.

søndag 17. januar 2010

Sjangervalg

Jeg har valgt å ta for meg novelle og artikkel som de to sjangrene jeg skal fordype meg i det kommende skoleåret. Grunnen til at jeg valgte disse er som følger: Jeg har skrevet artikler i lokalavisen Budstikka jevnlig siden jeg var 13 år, som freelance sportsjournalist. Det har medført lang erfaring med saklige tekster. Det betyr imidlertid ikke at jeg på noen måte er utlært i sjangeren artikkel. I lokalaviser er tonen ofte noe subjektiv, spesielt artiklene jeg skrev for UNGsport kunne inneholde til dels ufortjent ros til utøverne basert på alderen. Artiklene i sportsdelen av hovedavisen har imidlertid vært så godt som objektive (i den grad det noen gang går an å være objektiv som journalist). Det er i alle fall to forskjellige ting å skrive en reportasje for lokalavisen og å skrive en fagartikkel i norskfaget.

Når det gjelder novellesjangeren er dette en sjanger jeg er veldig glad i. Å skrive skjønnlitterære tekster er noe jeg alltid har vært veldig glad i. Sjangeren er imidlertid heller ikke alltid like lett å treffe på. Jeg skrev veldig mange noveller gjennom ungdomsskolen - ofte av eget initiativ på fritiden - men det er lenge siden jeg har blitt presentert en novelleoppgave på skolen (med unntak av forrige skrivedag) og lenge siden jeg har hatt inspirasjonen til å skrive på fritiden. Det er derfor med glede jeg ser fremover mot perioden hvor jeg skal jobbe med novellesjangeren. Det skal bli deilig å få skrevet noen episke tekster igjen og bli satt ordentlig inn i sjangeren igjen. Jeg håper bare at det blir gitt noen novelleoppgaver til eksamen.

søndag 20. desember 2009

Tentamensform

Jeg synes denne måten å ha tentamen på har vært veldig nyttig og effektivt. Det er deilig å jobbe med en tekst for deretter få lagt den vekk en stund og se på den med nye øyne neste gang man tar den fram. Jeg synes også det er en fin måte å jobbe på med henblikk på at hvis man har tentamen på én dag avhenger alt av at denne dagen er en god dag for eleven og at han/hun har konsentrasjonen oppe hele denne dagen. Med todelt skriving opplever man å få sett på en oppgave, lagt opp et løp, laget et utkast og deretter legge den fra seg igjen som nevnt - da får man to sjanser til å gjøre teksten god. Jeg har konsentrasjonsvansker og synes ofte det er slitsomt å ha lange sammenhengende økter med skolejobbing da min konsentrasjon og mitt fokus kommer og går. Noen ganger kommer jeg til et punkt der jeg merker at jeg har falt ut av jobbingen og da er det veldig vanskelig å komme inn i den gode "flowen" igjen.

Mine endringer fra det første utkastet til det andre, ble ikke av de mest betydelige da jeg allerede hadde en god anelse om hva jeg ville skrive om. Likevel brukte jeg for lang tid på å sette meg inn i handlingen igjen - kanskje burde jeg tatt en titt på teksten innimellom skrivedagene for ikke å glemme helt hva som hadde skjedd og skulle skje i min novelle. Dermed ble tiden min dårlig disponert og jeg fikk ikke skrevet noen god tekst simpelthen fordi jeg fikk veldig dårlig tid mot slutten og bare måtte sette sammen punktene fortløpende for at det skulle ende i en sammenhengende tekst. Det synes jeg var veldig synd. Jeg hater når det er tiden det står på, i alle fag, for da er det et potensiale der bare jeg hadde hatt mer tid.

søndag 6. desember 2009

Språklige irritasjoner

Alle har dem. Ikke prøv å lat som om du faller utenfor. Du irriterer deg garantert over noe noen sier på en spesiell måte. For meg, er det "hun". Ja "hun", ja. Hva er det som er så vanskelig med å ta i bruk ordet "henne"? Alle har da lært på barneskolen, ja, gjennom oppveksten én eller annen gang, at i objektform heter det "henne" akkurat som det ikke går an å si "Vi slo de på bortebane" eller "Døra ga jeg en skikkelig blåveis da den slo til jeg". Midt mellom alle eksemplene jeg kan komme på, som er minst like lite fungerende, har det tydeligvis gått tapt et eller annet, for disse "hun"-erne, kun med akkurat dette ordet - for de andre objektformene ser de ikke ut til å ha noen problemer med. Foreløpig...:

Det verste er nemlig at folk jeg kjenner som før uten tydelige problemer har brukt den riktige versjonen, ved en eller annen anledning tok skrittet tilbake i sin personlige språkforståelsesprosess og begynte å si "hun"! En kan sikkert argumentere for at det er en form for svært lite intellektuell sosiolekt å ta dette skrittet tilbake i utviklingen, men jeg ser virkelig ikke hva de påfølgende argumentene for hvorfor, hadde vært. Har noen noe forslag, så er jeg lutter øre.